- 17.02.2008 - De ga livet mening: "Bloodsport"

Jeg starter disse skriveriene etter oppfordring fra en leser av den gamle bloggen min. Det handler om de filmene som for meg har betydd noe. Jeg vet ikke helt hva man skal legge i et slikt begrep, men har gjort meg noen tanker om det. Dette er ikke filmer som jeg anser for å være best i verden nødvendigvis. Det er heller ikke filmer som jeg bare husker godt fordi de var bra; nei, disse filmene har virkelig hatt en eller annen innflytelse på livet mitt. Uten å ha sett dem akkurat da jeg faktisk gjorde det, kan det hende jeg hadde vært et helt annet sted nå, eller kanskje vært viktige opplevelser foruten. Jeg starter med en film mange av oss gutta nok kjenner til: "Bloodsport" Dette er det virkelige gjennombruddet til Jean-Claude Van Damme (heretter JCVD). Den belgiske kroppsbygger/kampsportutøver/ballettdanseren spilte Frank Dux. En mann opplært i kung fu av en ekte stormester. Mesteren mister sin eneste sønn, og Frank tar på seg å oppfylle familietradisjonen: Å delta i den ulovlige og farlige kampsportturneringen Kumite. Her er reglene at man har vunnet når motstanderen enten overgir seg, faller ut av ringen, eller mister bevistheten. Kort fortalt: Frank vinner turneringen etter å ha slått den regjerende mesteren Chong Li, men veien er selvsagt lang og vanskelig. Jeg vet at de fleste leser dette og tenker "standard". Men det er mulig det er denne filmen som satte standarden. Dette er (tro det eller ei) en sann historie. Frank Dux er en legende innen kampsport, og har grunnlagt en egen stilart. Selv om filmen garantert har tatt noen kunstneriske friheter, bygger den på historien om hvordan Frank Dux vant den ulovlige turneringen. Grunnen til at jeg har listet opp denne filmen som en meget betydningsfull en for min del, er at jeg så den da jeg var 12 eller 13 år (bak låste dører og med lav lyd. Kunne jo ikke bli oppdaget av mutter'n). Filmen fenget meg noe voldsomt. JCVD var den kuleste, tøffeste mannen noen sinne, og jeg bestemte meg der og da for at jeg også skulle lære meg alt det han gjorde. Jeg skulle lære å sitte i spagat med føttene på hver sin stol og ingenting under meg. Jeg skulle lære hoppende rundspark og stenknusing med bare nevene. Det var ikke måte på hva slags kroppsbeherskelse denne mannen hadde, og jeg tenkte kan han, da kan jeg! Året etter, da jeg var tretten, var mål én nådd! Jeg hadde blitt meget myk, og klarte nå å mestre spagattrikset. Nå måtte jeg bare lære meg kampsport... og slik ble det. Jeg startet med taekwondo høsten 1993, og iveren etter å bli som mitt store idol økte etterhvert som jeg lærte spark og slag. Med tiden endret selvsagt motivasjonen seg noe. Jeg begynte å beundre verdiene innen kampsport, og elsket de fysiske utfordringene. men et sted i bakhodet flakket bildene av de luftige sparkene og smidige kroppsbruken. Mange år har gått siden den gang, men i dag står jeg her med svart belte. Jeg har vunnet NM gull i teknisk taekwondo (dvs en stilart hvor du får karakterer etter kroppsbeherskelse og estetikk når man utfører teknikker foran et dommerpanel), og jeg har blitt instruktør i samme idrett. Desverre vant jeg aldri noen kampmesterskap, men det ble mye sølv og bronse. Pr i dag kan jeg smile og mimre om alle de fantastiske drømmene jeg hadde da jeg så JCVD briljere i "Bloodsport". Spagaten mellom stoler begynner å bli vanskleigere igjen, men rundsparkene sitter. Helt ærlig talt er jeg ikke sikker på om jeg ville oppnådd dette uten å ha sett denne filmen da jeg gjorde. Det skjedde en gang jeg var i mye fysisk aktivitet, og en kampsportklubb lå like ved. Klubben flyttet nemlig noen mil bare ett år etter at jeg startet (Jeg fulgte selvsagt med). "Bloodsport" står i DVD-hylla, og jeg har sett den noen ganger de senere årene... minner strømmer alltid på.

Unspecified

Skriv en kommentar! :: Send til en venn