Året er 1993, mitt første år på ungdomsskolen. Jeg var i en periode av livet hvor mye skulle legges om. I mangel på bedr ord skulle jeg vil finne meg sjæl.

Alle voksne vet hve jeg snakker om, og vi vet hvor lett påvirkelige ungdom er. Venner er ofte ens største påvirkningskraft, og slik var det også for meg. Jeg var nemilg så heldig at jeg slapp å finne meg sjæl: En kompis gjorde det for meg. Vi hang sammen som brødre, og en dag dukket han opp med filmen ”Wayne’s World” i hånda. Jeg hadde sett coveret før, men aldri brydd meg om den. Nå smalt vi tapen i movieboxen og lente oss tilbake... 90 minutter senere danset vi omtrent i gatene og sang ”Wayne’s world! Party time! Excellent!”

Påvirkningsfaktoren fra ”WW” var stor. Jeg snakker ikke bare om hos meg: Tidlig 90-talls ungdom adopterte både språkbruken, musikksmaken og humoren (jeg tror heldigvis ingen tok frisyrene alt for seriøst). NOT-vitsene satt løst i klasserommet, og jentene måtte tåle stadige ”schwing”-replikker kastet etter seg i gangene. Hockeycapsene (Det var vel Mighty Ducks og Sharks som var tingen) ble byttet ut med WW-caps, og alle ble headbangere så fort Bohemian Rapsody gikk på radio.

Postmodernismen bel nærmest skapt for oss ungdom gjennom WW. Filmen bygger jo på sketsjer fra Saturday Night Live, og bærer preg av en type humor som til nå var rimelig uvanlig kost på film. Idag kan du se det over alt (Scrubs, Malcolm in the middle, Alfie), så det gir ikke samme inntrykk som det en gang gjorde.Allikevel: Wayne og Garth satte dype spor i oss. Filmen deres handler om hvordan man skal ballansere mellom dagens pop-og-rock-idealer, og de virkelige verdier som etikk og moral. Et tema som vel aldri vil bli oppbrukt.

For meg personlig var WW idenitetsskapende i en periode hvor jeg sto midt mellom alt. Av det som fremdeles sitter i kan man nevne musikksmak. Jeg er den dag i dag stor fan av gruppa Queen. Av mere kortvarig interessevekking kommer man ikke utenom en viss svakhet for asiatiske damer (takket være Tia Carreres opptreden som Cassandra). La oss ikke dvele mer ved det.

Idag finnes det ingen filmer som kan dra meg mer tilbake til ungdommen som nettopp denne, og nettopp derfor var den et selvsagt valg for meg da jeg skulle undervise i amerikansk popkultur i engelskfaget. Prosjektet resulterte i essay-innleveringer fra klassen min kalt ”How Wayne Changed the World”. Å se hvordan dagens ungdom oppfattet budskapet i en film som har så stor verdi for meg, var meget interessant, og det fremgikk tydelig at filmen ikke har mistet verken påvirkningskraft eller populærkukturell relevans over de siste 15 årene.