(Bilde kommer) Jeg husker min første syndenferie. Vi bodde på hotellrom 12A, og da jeg spurte hvorfor det ikke fantes et rom 13 fikk jeg beskjed om at det skyldtes overtroiske gjester, som ikke ville bo under et ulykkestall. I 1408 har tydeligvis hotellet selv skjønt denne problematikken, og funnet seg at annet rom å herje med. For hvilket tall får du hvis du legger sammen 1+4+0+8?
Mike Enslin er en slags litterær Ghostbuster. Han har spesialisert seg på det overnaturlige, og reiser rundt for å oppsøke spøkelseshus, eller andre hjemsøkte steder. Saken er bare den at Enslin har ett mål for øyet: Å avkrefte at det finnes noe spooky!
I sine bøker beskriver han plasser og steder som oppfattes som uhyggelige, men som slett ikke er plaget med noe vitenskapen ikke kan oppklare. Daglig får han flere titalls henvendelser fra hele landet, og en dag kommer et postkort fra hotellet ”The Dolphin” hvor det står ”sjekk inn på 1408”. Enslin fatter interesse i saken da han finner ut at det har forekommet en rekke mystiske dødsfall på rommet, og ingen har noen gang vært der inne i mer enn 12 timer.
”Dolphin” staben er meget lite interessert i å slippe Enslin inn på rommet, men etter kraftige overtalelser sier hotellsjefen ja og overleverer både nøkkel og saksmappe om dødsfallene. Mike er klar for natten, men oppfatter snart at dette rommet slett ikke har tenkt å la ham få sove. Det som først virker som små pek fra ansatte utvikler seg til et mareritt han ikke kan slippe ut av.
Dersom filmen hadde slått an på samme måte som ”The Shining” gjorde i sin tid er jeg sikker på at flere hoteller i verden hadde funnet ut at de måtte bytte ut 1408 rommet med 1407A. Filmen er rett og slett forferdelig skummel i sine verste scener, men det er dessverre mest i begynnelsen av hotelloppholdet vi oppfatter det slik. Man forstår jo hva som venter en jo lengre filmen går, og litt av den herlige spenningen forsvinner. Vendepunktene blir ikke ugjennomskuelige for den vante skrekkfilmentusiast, og slik sett byr dette på lite nytt.
Hva som går av Sam. L. Jackson for tiden aner jeg ikke, men hvorfor han har tatt rollen som hotellsjef aner jeg ikke. Ca 10 minutter på skjermen, og bare et sedvanlig ”fuck-replikk” blir han bare en ubetydelig birolle, som like gjerne kunne vært spilt av David Schwimmer.
Selv om filmen ikke er direkte dårlig er det for mye som taper seg underveis til at jeg satt igjen med høypuls og et frydfullt smil. Allikevel er dette absolutt godkjent og vel så det, men jeg tror spøkelseshus fremdeles har til gode å se en film som gjør dem rett (Med ”The Shining” som et hederlig unntak).
