Det er viktig å presisere at anmeldelsen av denne filmen kommer mange (maaaaange) år etter at jeg så den for første gang. Siden den gang har jeg vært ihuga fan av alt som har inneholdt aliens (Og det har jo blitt noen filmer etter hvert) og denne anmeldelsen blir ergo skrevet etter å ha sett dem alle sammen. Noen sammenligninger blir nærmesst uungåelige.

Historien er velkjent for de fleste, og egentlig veldig enkel sammenlignet med dagens sci/fi-filmer. Et nødsignal fra en ukjent kilde i rommet blir målet for mannskapet på The Nostromo. Ekspedisjonen deres tar en fatal vending da en av mannskapet blir angrepet av en slags parasitt som legger et egg i ham. Da det lille fosteret bare timer senere er klar til å klekke, sprenger det seg vei ut av brystet hans, og forsvinner i det enorme romskipet deres. Et grusomt beist utvikler seg og jakten på mannskapet er igang.

Idag ville en slik film kunne passert inn i slasher sjangeren, men denne gangen ble ting gjort med litt mindre bruk av blod, og heller mengder av skremmende effekter, lyder og ikke minst et romvesen så utrolig vel designet at det kunne passert som rene kunsten! OK, alt ordspill til side: Romvesenet ER kunst, tegnet og utviklet av den sveitsiske kunstneren HR Geiger.

Filmen var en av de som virkelig satte kvinnelige heltinner på kartet i form av Ripley (Sigourney Wearver): En usedvanlig velspilt rollefigur. Frykten lyser av henne hele veien, og stressfaktoren som blandes inn i dette er helt herlig.

For meg er denne filmen helt spesiell. Jeg så den som liten gutt, og fikk knapt sove på ei uke. Som voksen ble jeg ekstremt glad i Alien-figuren, og har satt stor pris på alle filmene hvor monsteret har blitt portrettert (de var ikke alle like gode, men en slags skrekkblandet fryd opplevde jeg hver gang). I våre dager prøver man fremdeles å pumpe liv inn i den skremmende karakteren, men overeksponering har for lengst drept mye av den sitringen vi satt igjen med etter å ha sett originalen.

Et fiffig aspekt ved filmen er at selve monsteret faktisk ikke vises så mye på skjermen. Det er faktisk bare noen veldig få, og korte glimt frem til det hele ender opp i et voldsomt klimaks, og vi får se faenskapet skikkelig tett på i fullfigur. Det er ikke bare denne filmen som har lykkes med den taktikken. Folk turte jo ikke å bade på flere uker etter at Heisommer rullet svømte ut i kinomarkedet på 70-tallet. Også der var monsteret kun en skjult trussel frem til godt over midtveis i filmen.

Alien er ikonisk, og jeg håper og ber om at ingen setter seg ned med et forsøk på å gjenskape den noen gang. Det er utenkelig å prøve på dette.... men det sa jeg om ”Psycho” og ”Ondskapensh Hotell” også, så jeg har det med å ta feil.