Som en av HAs lesere idag skriver i et innlegg: Det er kun på Hamar at en navneendring på en kino kan skape så mye oppstyr. For de uopplyste så skiftet altså byens kino nylig navn fra Sagatun Kino, til Hamar Kino. Dette satte både gamle og unge sinn i brann.

Avisa inviterte til debatt, og jeg var av de første til å prate positivt om navneendringen. Jeg gjorde ikke dette fordi navnet er fantastisk bra, men kort og godt fordi jeg ikke egentlig bryr meg om endringer. Vi lever i en tid hvor fornyelse er "in", så hvorfor ikke? Dessuten har både nettsider og lokaler gjennomgått drastsike endringer den siste tiden, og nå som vi er på vei inn i en digital tid både på fjersyns- og kinofront, syntes jeg egentlig anvnebyttet kom i rett tid.

Historieløst
Uttrykket historieløst blir i stor grad gjenntatt til det kjedsommelige av navnebyttets motstandere. De mener alle at Sagatun kino-navnet har en sentral plass i byen vår, og at navnets røtter er dype, kulturelle og "gud-vet-hva". Heldigvis har vi bypatriot Knut Faldbakken i Hamar, som i dagens HA (Og i sin egen blogg) setter disse ettertrykkelig på plass, med beskjed om at navnet Sagatun historisk sett ikke har det spøtt å gjøre med kinoen vår, men var navnet på landets første folkehøgskole, og senere ble adoptert av et "fint" boligområde. Man kan så altså reise spørsmålet om hva som er historieløst: Debatten eller bedatantene? Jeg er fullstendig enig med Faldbakken. Ingen griner f.eks. på nesa over navnet Storhamar som historisk sett heter Martodden (Skulle vært moro om byens hockeystolthet skiftet navn til Martodden Dragons).

Joharis vindu
I pedagogikken har vi et begrep kalt Joharis vindu, og hvis vi ser på dette i lys av kommunikasjon er det morsomt å se hvor mange av oss som befinner oss i enten "blind sone", eller "ukjent sone" når det gjelder kinoens historie.

Den ukjente sonen er med på å hause opp debatten. Her finner vi de debatantene som plaprer i vei om kultur og histoie uten egentlig å vite hva de babler om, og vi finner de kunnskapsløse tilhørerne som tar imot vranglæren.

I den blinde sonen finner vi de samme debatantene, men en gjeng tilhørere som vet bedre (Les: Knut Faldbakken). Jeg håper imidlertid at dagens avisinnlegg fra Faldbakken kan være med å føre folk flest over i "åpen sone" hvor alle parter i diskusjonen er opplyst på forhånd, til tross for delte meninger.

Historie
"Sagatun hadde sin første forestilling 5. januar 1968 med ”Doktor Zhivago”. Salen hadde opprinnelig 582 plasser, men etter at den på 80-tallet fikk nye stoler ble antallet redusert til 531. Sommeren 2003 gjennomgikk salen en større oppussing. Amfiet ble bygget om for å gi bedre sittekomfort og samtlige stoler ble skiftet ut - i dag er det 490 seter i salen. Navnet på salen stammer fra Norges første folkehøgskole som ble etablert på Sagatun i 1864." (kilde www.hamarkino.no)

Lysten på å dra deg over i "åpen sone"? Les resten av historien her.

I høst tok jeg meg en tur på kino for å få med meg ABBA-schleger-orgien ”Mamma Mia” Filmen hadde allerede lagt bak seg mangfoldige uker på kino, og jeg var selvsagt redd for ikke å rekke den før den ble tatt av plakaten. Det har vist seg at jeg ikke akkurat hadde hastverk.

Svensk-pop, hverdagsstemmer, vakre mennesker i alle aldre, et ferieparadis og Hollywood-faktor. Folkene bak ”Mamma Mia” har definitivt laget en fin oppskrift, og i mine øyne var filmen både underholdende og fengende (men jeg innrømmer å ha en svakhet for musikaler både på scenen og lerrettet). Jeg har null forhold til ABBA-musikken, men kunne et og annet refereng jeg hørte i filmen.

Hamar Kino la nylig ut tall over hvilke filmer som har blitt vist mest på kino i år, og ABBA-musikalen ligger på en suveren første plass etter å ha gått hver eneste dag siden 10. juli! Mer enn 15.000 Hedmarkinger har tatt veien til Hamar for å se filmen, og det gjorde meg nysgjerrig på hvordan filmen har gjort det på landsbasis. 

1 av 4 nordmenn

Tallene filmweb.no oppgir for "Mamma Mia" er intet annet enn utrolige. La det være sagt først som sist. Filmen er den mest sette i Norge i 2008, og lite tyder på at den blir tatt igjen før årsskiftet. Over en million billetter har blitt solgt, noe som betyr at omlag hver fjerde nordmann har fått den med seg.

Som om ikke dette er nok gjør filmen det fremdeles helt fantastisk på topplistene. I uke 44 (Altså etter ca 120 dager med daglige visninger) var ”MM” den 4. mest populære filmen i Norge. I tillegg havnet den på 6. plass i åpningshelga til ”James Bond – Quantum of Solace”. Kun dyttet ned to plasser av 007 og ungdomskometen ”High School Musical 3 – Senior Year”.

Noen utfordrere?

Dersom nevnte herr Bond og High School gjengen klarer å holde dampen oppe er de begge aktuelle kandidater til å nærme seg ABBA-filmen. James Bond dro inn 147.000 seere på bare ei helg, mens ”HSM3” har solgt ca 203.000 billetter på tre uker.

Spørsmålet er bare om disse appelerer til et like bredt publikum som ”Mamma Mia”.

I mine øyne var ”The Dark Knight” årets største og beste film, men Batman har lite å stille opp med mot

ABBA med sine drøye 410.000 kinobesøkende.

Prolog: For ca tre år siden hadde jeg den noe (for meg) surrealistiske opplevlsen av å sitte bak noen unge jenter på kino som under traileren til ”Superman returns” plutselig skrek ut ”ÅH! Nå kommer Smallville-filmen!”  For meg var dette synonymt med å være kulturløs!

Det er først i senere tid jeg har begynt å tenke grundigere over dette. Som lærer i ungdomsskolen lufter jeg ofte min glødende filminteresse, og forsøker å sette et læringstema inn i en sammenheng unge forstår. Godt planlagte filmmetaforer og -sammenligninger faller ofte i grus fordi tenåringer rett og slett ikke kjenner til storefilmer fra 80-tallet og bakover.

Men de kjenner dagens filmer.

I fare for å stigmatisere påstår jeg følgende: Det er fremdeles det samme som fenger unge mennesker; nå, som før. Gutta vil ha action, jentene vil ha romanitkk, og de vil alle ha en happy ending. Denne oppskriften stemte for oss også, og våre helter fra barndommen var ikke nødvendigvis annet enn vakre og fremadstormende den gang, selv om de har legendestatus idag, 20, 30 og 40 år senere. La oss ikke glemme at Johnny Depp startet som et av Freddy Kreugers drapsoffere, og at Kevin Bacon gjorde det samme i ”Friday the 13th”. De måtte alle starte et sted.

Som nevnt: De store filmene som nå tilhørere den forrige generasjon, de som idag har fått både kultstatus og legendestempel, er ikke like tilgjengelige for dagens ungdom. De er ikke opptatt av ”det gamle”. Derfor ser jeg det slett ikke som noen ulempe at man av og til blander det beste fra to generasjoner. Nevnte herr Bacon gjorde som ”alle vet” en uforglemmelig rolle som ung, opprørsk mann i dansefilmen ”Footloose”. Tenåringer danset i gatene etter opptredenen fra det 20 år gamle sexsymbolet, men idag fnyser de samme menneskene av at en av vår tids store ungdomsidoler skal gjøre reprise på rollen.

”High School Musical”-stjernen Zac Efron har takket ja til å ta på seg danseskoene i en remake av denne klassikeren. I en alder av 20 år (!) vil han prøve å kapre enda flere ungpikehjerter mens han briljerer til musikk av den gamle skolen. Kritikerne kommer til (med noen hederlige unntak) å slakte filmen av prinsipp (Les: ”Den originale er jo uerstattelig”). For en stund siden ville jeg blitt slått av samme holdning selv. Men har vi rett til å gjøre dette? Så lenge unge ikke vil oppsøke filmen, er det kanskje greit at filmen oppsøker dem? Og i vår medieverden skjer oftest dette ved at man fornyer, fremfor å blåse støvet av det gamle.

Forstå meg rett: Bacon er fremdeles et Ess i rollen, og for meg er Efron fremdeles kun enda et vakkert ansikt i populærstrømmen. Men for ungdomsskoleelevene vil garantert Efron gjøre braksuksess, og et av våre beste filmminner vil leve videre i dem. Han har faktisk allerede fått det til med Hairspray (selv om den har hatt mange remakes opp gjennom årene).

Epilog: Jeg lurer på om jeg som 60 åring vil lese surmulende anmeldelser av remaken av ”High School Musical”.