- 17.02.2008 - De ga livet mening: "Wayne’s World"
Året er 1993, mitt første år på ungdomsskolen. Jeg var i en periode av livet hvor mye skulle legges om. I mangel på bedr ord skulle jeg vil finne meg sjæl.
Alle voksne vet hve jeg snakker om, og vi vet hvor lett påvirkelige ungdom er. Venner er ofte ens største påvirkningskraft, og slik var det også for meg. Jeg var nemilg så heldig at jeg slapp å finne meg sjæl: En kompis gjorde det for meg. Vi hang sammen som brødre, og en dag dukket han opp med filmen ”Wayne’s World” i hånda. Jeg hadde sett coveret før, men aldri brydd meg om den. Nå smalt vi tapen i movieboxen og lente oss tilbake... 90 minutter senere danset vi omtrent i gatene og sang ”Wayne’s world! Party time! Excellent!”
Påvirkningsfaktoren fra ”WW” var stor. Jeg snakker ikke bare om hos meg: Tidlig 90-talls ungdom adopterte både språkbruken, musikksmaken og humoren (jeg tror heldigvis ingen tok frisyrene alt for seriøst). NOT-vitsene satt løst i klasserommet, og jentene måtte tåle stadige ”schwing”-replikker kastet etter seg i gangene. Hockeycapsene (Det var vel Mighty Ducks og Sharks som var tingen) ble byttet ut med WW-caps, og alle ble headbangere så fort Bohemian Rapsody gikk på radio.
Postmodernismen bel nærmest skapt for oss ungdom gjennom WW. Filmen bygger jo på sketsjer fra Saturday Night Live, og bærer preg av en type humor som til nå var rimelig uvanlig kost på film. Idag kan du se det over alt (Scrubs, Malcolm in the middle, Alfie), så det gir ikke samme inntrykk som det en gang gjorde.Allikevel: Wayne og Garth satte dype spor i oss. Filmen deres handler om hvordan man skal ballansere mellom dagens pop-og-rock-idealer, og de virkelige verdier som etikk og moral. Et tema som vel aldri vil bli oppbrukt.
For meg personlig var WW idenitetsskapende i en periode hvor jeg sto midt mellom alt. Av det som fremdeles sitter i kan man nevne musikksmak. Jeg er den dag i dag stor fan av gruppa Queen. Av mere kortvarig interessevekking kommer man ikke utenom en viss svakhet for asiatiske damer (takket være Tia Carreres opptreden som Cassandra). La oss ikke dvele mer ved det.
Idag finnes det ingen filmer som kan dra meg mer tilbake til ungdommen som nettopp denne, og nettopp derfor var den et selvsagt valg for meg da jeg skulle undervise i amerikansk popkultur i engelskfaget. Prosjektet resulterte i essay-innleveringer fra klassen min kalt ”How Wayne Changed the World”. Å se hvordan dagens ungdom oppfattet budskapet i en film som har så stor verdi for meg, var meget interessant, og det fremgikk tydelig at filmen ikke har mistet verken påvirkningskraft eller populærkukturell relevans over de siste 15 årene. |
|
Kommentarer (0) :: Skriv en kommentar :: Permalink
|
- 17.02.2008 - De ga livet mening: "Frihetens Regn"
 "Frihetens regn" er en film som får de fleste til å nikke anerkjennende på hodet. Historien om Andy, den uskyldig dømte morderen, har rørt mange hjerter og gitt filmtemaer som hevn og rettferdighet helt ny mening. Oftest portreteres hevn som et drapstokt, eller voldsorgie hvor man søker rettferd uten egentlig å finne det; men ikke i "The Shawshank Redemption", som den heter orginalt. Tenåringsgutter er ofte enkle å tilfredsstille: Spreng litt, og drep noen, og sleng inn noen kule stunts. Man kan si det finnes fint lite av den slags i denne filmen. Allikevel rørte den noe langt inne i meg da jeg så den første gang før "lenge siden".
Jeg husker denne veldig godt. Jeg har selvsagt sett den mange ganger opp gjennom årene, men det er spesielt det første møtet med den som sitter igjen. Det var i 1995 i bygda jeg bodde i den gangen. Jeg var 15 år, og nabojenta inviterte meg over på filmkveld en gang hun var alene hjemme. Jeg lot meg ikke be to ganger. Ikke fordi filmen fristet så veldig (hallo; drama, gutt, 15 år...ikke alltid full klaff), men fordi jeg likte henne. På den tiden var det stas å sitte alene med ei jente å se på tv...ah, hvilke enkle tider:-)
Men jo: Hun satte på filmen, og selv om jeg trodde jeg skulle fundere mesteparten av kvelden på om jeg skulle tørre å legge en arm rundt henne, så tok det ikke lang tid før jeg var godt inne i den fantastiske historien bak de høye fengselsmurene på skjermen. Alle tanker om småforelskelse forsvant. Det var virkelig første gang et drama gjorde skikkelig inntrykk. Jeg merket meg navnet Morgan Freeman, og glemte det aldri. I all ettertid husker jeg ham best som Red, og jeg kommer aldri til å glemme følelsen jeg satt med da han kom gående bortover stranden i sluttscenen.
Innflytelsen denne filmen har gitt meg har ikke vært av de som virkelig preget livet mitt, men som filmelsker har den hatt sitt å si. Den kvelden, i den koselige stua til venninna mi, falt jeg for nok en sjanger innen filmverdenen. Jeg forlot henne ukysset, men allikevel en god erfaring rikere.
Filmen har blitt kåret til beste film gjennom alle tider av det store filmbladet EMPIRE, og her var det leserne selv som kåret en liste på intet mindre enn 201 filmer.
Personlig vil jeg rangere denne filmen som en av de tre beste jeg noen gang har sett. De andre går jeg ikke inn på her og nå. |
|
Kommentarer (0) :: Skriv en kommentar :: Permalink
|
- 17.02.2008 - De ga livet mening: "Bloodsport"
 Jeg starter disse skriveriene etter oppfordring fra en leser av den gamle bloggen min. Det handler om de filmene som for meg har betydd noe. Jeg vet ikke helt hva man skal legge i et slikt begrep, men har gjort meg noen tanker om det. Dette er ikke filmer som jeg anser for å være best i verden nødvendigvis. Det er heller ikke filmer som jeg bare husker godt fordi de var bra; nei, disse filmene har virkelig hatt en eller annen innflytelse på livet mitt. Uten å ha sett dem akkurat da jeg faktisk gjorde det, kan det hende jeg hadde vært et helt annet sted nå, eller kanskje vært viktige opplevelser foruten.
Jeg starter med en film mange av oss gutta nok kjenner til: "Bloodsport"
Dette er det virkelige gjennombruddet til Jean-Claude Van Damme (heretter JCVD). Den belgiske kroppsbygger/kampsportutøver/ballettdanseren spilte Frank Dux. En mann opplært i kung fu av en ekte stormester. Mesteren mister sin eneste sønn, og Frank tar på seg å oppfylle familietradisjonen: Å delta i den ulovlige og farlige kampsportturneringen Kumite. Her er reglene at man har vunnet når motstanderen enten overgir seg, faller ut av ringen, eller mister bevistheten. Kort fortalt: Frank vinner turneringen etter å ha slått den regjerende mesteren Chong Li, men veien er selvsagt lang og vanskelig.
Jeg vet at de fleste leser dette og tenker "standard". Men det er mulig det er denne filmen som satte standarden. Dette er (tro det eller ei) en sann historie. Frank Dux er en legende innen kampsport, og har grunnlagt en egen stilart. Selv om filmen garantert har tatt noen kunstneriske friheter, bygger den på historien om hvordan Frank Dux vant den ulovlige turneringen.
Grunnen til at jeg har listet opp denne filmen som en meget betydningsfull en for min del, er at jeg så den da jeg var 12 eller 13 år (bak låste dører og med lav lyd. Kunne jo ikke bli oppdaget av mutter'n). Filmen fenget meg noe voldsomt. JCVD var den kuleste, tøffeste mannen noen sinne, og jeg bestemte meg der og da for at jeg også skulle lære meg alt det han gjorde. Jeg skulle lære å sitte i spagat med føttene på hver sin stol og ingenting under meg. Jeg skulle lære hoppende rundspark og stenknusing med bare nevene. Det var ikke måte på hva slags kroppsbeherskelse denne mannen hadde, og jeg tenkte kan han, da kan jeg!
Året etter, da jeg var tretten, var mål én nådd! Jeg hadde blitt meget myk, og klarte nå å mestre spagattrikset. Nå måtte jeg bare lære meg kampsport... og slik ble det. Jeg startet med taekwondo høsten 1993, og iveren etter å bli som mitt store idol økte etterhvert som jeg lærte spark og slag. Med tiden endret selvsagt motivasjonen seg noe. Jeg begynte å beundre verdiene innen kampsport, og elsket de fysiske utfordringene. men et sted i bakhodet flakket bildene av de luftige sparkene og smidige kroppsbruken.
Mange år har gått siden den gang, men i dag står jeg her med svart belte. Jeg har vunnet NM gull i teknisk taekwondo (dvs en stilart hvor du får karakterer etter kroppsbeherskelse og estetikk når man utfører teknikker foran et dommerpanel), og jeg har blitt instruktør i samme idrett. Desverre vant jeg aldri noen kampmesterskap, men det ble mye sølv og bronse.
Pr i dag kan jeg smile og mimre om alle de fantastiske drømmene jeg hadde da jeg så JCVD briljere i "Bloodsport". Spagaten mellom stoler begynner å bli vanskleigere igjen, men rundsparkene sitter.
Helt ærlig talt er jeg ikke sikker på om jeg ville oppnådd dette uten å ha sett denne filmen da jeg gjorde. Det skjedde en gang jeg var i mye fysisk aktivitet, og en kampsportklubb lå like ved. Klubben flyttet nemlig noen mil bare ett år etter at jeg startet (Jeg fulgte selvsagt med). "Bloodsport" står i DVD-hylla, og jeg har sett den noen ganger de senere årene... minner strømmer alltid på. |
|
Kommentarer (0) :: Skriv en kommentar :: Permalink
|
|
|
|
