- 28.03.2008 - When A Stranger Calls - Peekaboo… I seeee youuuuu…

Jill (Camille Belle) skal sitte barnevakt i et enormt kaksehus ved en sjø et stykke utenfor byen. Kvelden starter bra. Hun får instruksjon i bruk av husalarmen, beskjed om å føle seg som hjemme, og alle telefonnumre hun trenger dersom noe går galt. Ettersom kvelden går begynner telefonen å kime. En eller annen i den andre enden vil prate med henne, men vil ikke si hvem han er. Først tror hun det er noen venner som driver gjøn med henne, men sannheten kommer omsider. En eller annen befinner seg utenfor vinduene hennes, og kan se alt hun gjør. Politiet vet ikke hva de kan gjøre siden personen ikke har truet henne, og de mener hun bør være trygg bak stengte dører. Det gjenstår imidlertid å se.   Filmen minner litt om åpningsscenen i Skrik, men den drar ut og drar ut. Det store huset med alle sine tekniske finesser (som autolys som slår seg på når noen er i nærheten, dampende fuglehage og enorme panoramavinduer) gjør mye av spenningen i denne filmen, og gjør det rett så skummelt tidvis. Allikevel så drar det litt ut før ting skjer her, og vi vet vel stort sett hvor dette bærer. Intensiteten synker også drastisk så fort vi begynner å nærme oss oppklaringen. En rerlativt dårlig skrekkfilm er hva vi sitter igjen med. Synd, med tanke på at den starter bra, og bygger på en ide som er rett og slett marerittaktig. Man har godt over 12 slike filmer på dusinet i denne sjangeren, og denne var av de svakeste.

Permalink

- 28.03.2008 - V For Vendetta - Visuelt Vellaget, Voldsom og Vellykket

Vi befinner oss i England, i en ikke så alt for fjern fremtid. Landet som alltid har vært et monarki, med demokratisk styre, regjeres nå av en diktator som ikke er kjent for å vise nåde. Fascismen råder i øyriket. Men så en dag, nærmere bestemt 5. november, dukker et nytt ansikt opp. Et ansikt som skal bli symbolet for folkets håp. En maskert hevner ved det enkle navn V! Mannen ifører seg en Guy Fawkes maske og sprenger et av Londons mest berømte landemerker, for så å vise seg på tv. Der bringer han folket budskapet om at han om ett år fra denne dag, vil gjøre det frihetsforkjemperen Guy Fawkes ikke klarte i sin tid: Han vil sprenge det britiske parlamentet. Sammen med Evey, en tilfeldig kvinne som blir fanget i kryssilden mellom V og staten, legges planene for landets fremtid. Regjeringen på sin side vet hva som kan skje, og hvem som skal gjøre det. Men de vet verken hvor V er, eller langt mindre hvordan de skal kunne stoppe ham. Alan Moores og David Lloyd er mennene bak tegneserien som danner utgangspunkt for denne filmen. Det bør nevnes at mens kritikerverdenen roser filmatiseringen, er tegneserieskaperne selv meget skuffet. Rart, tenker vi vante kinogjengere som virkelig lar oss underholde. "V For Vendetta" er laget av gutta bak Matrix-trilogien. Den gang var de banebrytende med sine spesialeffekter; en bølge de vet å bygge videre på. De fant i sin tid opp "bullet-time" (slowmotion action hvor man kan se kuler fly gjennom luften) og har nå funnet opp tilsvarende "knife-time". V er nemlig tilhenger av store kniver. Filmen er meget spennende. Den slipper seg knapt nok ned i det hele tatt. Her får du action, drama og politikk i pose og sekk. Hvor vidt man skal gidde å se på politikken som dagsaktuell eller om man skal anse budskapet som et stikk i siden til enkelte land og landsleder bryr jeg meg lite om. Denne filmen er spennende, vellaget og virkelig verdt å se.   Bare som en personlig notis: For noen år siden studerte jeg britisk litteratur og poesi, så interessen min blusset litt opp igjen da jeg hørte dett diktet bli fremført på film, med Huge Weavings mystiske stemme. Lev deg litt inn idette nå:   Remember, remember the fifth of November, gunpowder, treason and plot, I see no reason why gunpowder treason should ever be forgot.   Guy Fawkes, Guy Fawkes, 'twas his intent to blow up the King and the Parliament. Three score barrels of powder below, Poor old England to overthrow:   By God's providence he was catch'd With a dark lantern and burning match. Holloa boys, holloa boys, make the bells ring. Holloa boys, holloa boys, God save the King! Hip hip hoorah!   Remember, remember the fifth of November, gunpowder, treason and plot, I see no reason why gunpowder treason should ever be forgot!

Permalink

- 28.03.2008 - Uro - Mørk, norsk action med regissør fra hjembyen min, Hamar

Den unge politimannen Hans Petter (Oftest kalt HP) jobber undercover for narkotika avdelingen URO. Han utnytter Mette, en gammel klassevenninne, til å komme seg inn i et kriminelt og farlig miljø styrt av hennes hensynsløse far. I politiet er dessverre ikke HP kjent for å tenke først. Han handler spontant og ofte uforsiktig. Denne gangen går det feil. Han forsøker seg på en narkotikahandel, og ender opp med stor gjeld til Mettes far. Da jobb og privatliv begynner å gli i hverandre, velger sjefen hans, Makker, å ta ham av saken. Vel vitende om at hans eget og andres liv står på spill, går HP inn i den livsfarlige dobbeltrollen igjen samme dag, uten mulighet til å rope på kavaleriet. Neida; Til tross for navneliktheten og skuespillerlistens likheter er ikke Uro oppfølgeren til Uno. Nicolai Cleve Broch har blitt Norges nye filmyndling, og gjør brukbare roller. I Uno var han tøff på utsiden, her er han i tillegg tøff og dumdristig på innsiden. Allikevel er det filmens badguy som stjeler showet. Bjørn Floberg (som også var med i Uno) gjør nok en gang herlig figur som kald og hensynsløs crime-boss. Du kan ikke la være å fryse litt på ryggen når du ser ham opptre med sin urovekkende rolige tone, og sitt drepende, kalde blikk. Jeg blir oppriktig redd når han får dårlig nyheter servert, og svarer med å tiltale stakkeren som ”gutten min”, mens de begge vet at han mener ”Nå har du et ben i graven”. Helt utrolig ekkelt. Jeg visste ikke om han skulle klikke brått, eller la fyren få lide noen dager til. Uro kommer ut som en brukbar norsk actionfilm, men jeg likte personlig Uno hakket bedre, dersom jeg skulle trekke en åpenbar parallell.

Permalink

- 28.03.2008 - United 93 - Filmen som alltid vil sitte igjen i deg

Datoen er 11. september 2001. Vi følger en rekke ulike personer og lokasjoner i USA, og blir førstehåndsvitne til hvordan en av vår tids mest grusomme terrorhandlinger ble utført. Fly forsvinner fra skjermene til flyplassene, ubekreftede rykter om flystyrt i skyskrapere ruller inn, og ingen verken vet eller forstår noe av hva som har skjedd, eller i ferd med å skje. For passasjerene på flyet United 93 derimot, begynner virkeligheten å bli tydelig. De er med på en flykapring, og ingen av dem er ment å overleve. Da nyheten fra New York når dem via telefon forstår de at noe må gjøres. De må kjempe for livet. Både sitt eget og til de på bakken. Hva skal man si? Alle kjenner denne historien, og for oss som var voksne, eller unge voksne den 11. september 2001, husker vi alle detaljene fra den dagen (Gudene skal vi at den sitter hardt i meg etter å ha sett ”alt” live på CNN). Filmen følger flyet som ikke nådde sitt terrormål, grunnet en aksjon fra passasjerene hvor de forsøkte å overvinne flykaprerene. Vi vet alle hvordan det gikk, men å se de grusomme timene på film er sterk kost for mange. Filmen bygger på telefontranskripter, historier fra pårørende, og ekte passasjerlister. Få filmer kan antas å være mer tro mot en sann tragedie. Et mulig ankemunkt er som mange ofte sier: Man fremstiller en sak fra en side, og gjerne da den vestlige siden, eller den amerikanske om du vil. Det er kanskje sant, men vi kommer ikke vekk fra det faktum at vi (både publikum og filmskapere) lever i en vestlig kultur. Vi forholder oss ikke til ekstremisti-muslimske menneskesyn, så jeg føler det er komplett unødvendig å legge noe mer vekt på hvorfor terroristene gjorde som de gjorde. Dette bygger på nær historie. Det er ikke ment som en skildring av verdenskonflikter.   Det var uhyre tøft å se på, og den anbefales for alle. Som lærer mener jeg den bør inn i skolepensum. Som filmelsker mener jeg den er fantastisk. Grusom, men overveldende god.

Permalink

- 28.03.2008 - Tristan - eller var det Romeo?

Tristan er en engelsk folkehelt som er villig til å gi sitt liv for kongen som reddet ham fra døden som barn. Han har vokst opp til å bli en mektig kriger, og har folkets fulle respekt. En dag blir Tristan tilsynelatende drept i et slag. Folket hans gir ham en verdig avskjed, og setter ham på en båt som sendes til havs, slik skikken er. Båten driver, og strander etter hvert på fiendes bredder i Irland. Her blir en hardt skadet Tristan funnet av Isolde, en irsk prinsesse. Hun holder sin identitet skjult, men leger ham og skjuler ham til han er frisk. De to forelsker seg, men Tristans samvittighet tvinger ham til å reise hjem til England for å tjene sin konge. Deres veier skilles for nå, men sjelevenner finner alltid tilbake til hverandre, og kjærligheten skal leve uansett hvilke hindringer som står foran en. Minner dette om Romeo og Julie? Ja, det gjør vel det. Romantikken har alltid et eget publikum, men lages som oftest i drama eller komedie form. Å presentere det som et middelalderdrama blir litt rart, men fungerer greit nok handlingsmessig. Skuespillerne derimot overbeviste meg aldri. James Franco er for meg bare en sidekick i Spider-Man, og har ikke godt av å skulle bære denne filmen på sine uerfarne skuldre. Ikke noen høydare på noe som helst vis dette. "Vi får håp det blir likar i mårra."

Permalink